Payton Pritchard sitter på Celtics-benken når han kjenner et klapp på skulderen. Det er sent i april, og Boston er i gang med Game 3 i første runde av sluttspillet. Celtics leder 103-98 med litt over ett minutt igjen, og seieren på bortebane mot Philadelphia virker sikker. Pritchard har satt ned fem tretapere i kampen.
Han snur seg og ser en mann som er enda lavere enn ham selv, noe som er sjeldent på NBA-banene. Mannen er kledd helt i svart: svart skinnjakke, svart T-skjorte og svart caps. Over det hele henger en glitrende halskjede med romertallet III, som blinker i arenalysene.
«Å, faen», tenker Pritchard. «Det er …»
Allen Iverson ser på Pritchard og sier: «Du er den kuleste hvite gutten jeg noen gang har sett.»
Pritchard er virkelig kul når det gjelder isolasjonsspill. Ingen i ligaen hadde en bedre effektiv skuddprosent i isolasjonssituasjoner enn han forrige sesong (58,6 prosent). Foran ham lå ingen av Nikola Jokic (57,1 prosent), Shai Gilgeous-Alexander (56,4 prosent) eller Luka Doncic (55,8 prosent). Ved midtveis i sesongen 2025-26 snittet han 1,30 poeng per isolasjonsposisjon (minimum 100 posisjoner), ifølge Stat Defender. Hadde han holdt det tempoet, ville det vært den høyeste verdien for en spiller på ti år. Pritchard flatet ut i andre halvdel av sesongen, men ifølge NBA.com endte han likevel på 1,11 poeng per posisjon, det tredje høyeste i ligaen, bak Doncic og Gilgeous-Alexander.
Han er NBAs usannsynligste isolasjonskonge. Derfor er det ikke rart at Pritchards første tanke, i nærvær av Iverson, er: «Det er AI.»
Den andre tanken er: «Nå må jeg skru opp. Nå må jeg gå helt fra vettet.»
Celtics har lekt med Sixers’ følelser i fjerde periode og latt dem komme nær på slutten. Ned med tre, så ned med én, så ned med to. Med litt over ett minutt igjen bestemmer Pritchard seg for å knekke motstanderne. Play-by-play-kommentator Eric Collins roper i sendingen: «HAN ER EN MORDER!» Like før summeren går, setter Pritchard ned et step-back-skudd fra 26 fot.
Han sparer likevel det meste av fyrverkeriet til Game 4, to dager senere. Der setter han ned en buzzer-beater på ett ben like før slutten av første periode. Han bærer Boston i første omgang, med 18 poeng mot startfemmerens samlede 24. Kampen avslutter han med 32 poeng, karrierehøyt både i kamper og i sluttspill.
Pritchard gjør alt dette fra benken, for det er der han hører hjemme. Han er gullstandarden for benkespillere og ble kåret til Sixth Man of the Year for to sesonger siden. Men han kan være startspiller i denne ligaen, slik han var i 50 kamper forrige sesong, etter at Jrue Holiday dro til Portland og Jayson Tatum rev over akillessenen. Likevel har han alltid blitt sett på som et slags kuriosum: han er gimmick-typen med halvbaneskudd, grunnleggeren med de virale dribblene, eller gutten som steg over sin plass, og som ble tatt ut sent i første runde. Han har aldri sett ut som en NBA-spiller, og enda mindre som en stjerne eller startspiller for et av ligaens tungvekterlag.
«Han er 6-1 når han er våt», sier Celtics-assistenttrener Sam Cassell. Det er ikke helt riktig, men på en merkelig måte er det likevel helt riktig.
Hvis denne motkulturelle isolasjonsstjernen er en morder, er han en trent en. I årevis har Pritchard holdt harde treninger i sommerhalvåret. For dem som kjenner ham, minner de om noen av sportens største guardikoner med ett navn. Øktene foregår i anonyme haller, og han spiller bare mot dem som tør å møte ham og forsvare ham på hans nivå.
Celtics kommer til å trenge alt dette, og ham.
Boston støttet seg mye til Pritchard tidligere. Før sluttspillet i fjor gikk i oppløsning, da Celtics tapte en 3-1-ledelse mot Philadelphia i en kvalmende Game 7. Og før de sendte Jaylen Brown ut i sommer, til Philadelphia av alle steder.
Nå, hvis Celtics skal ta tilbake plassen øverst i en østlig konferanse som har blitt enda hardere, må Pritchard bli enda kaldere.
«DET ER NOE SPESIELT med en fuktig hall», sier Pritchard.
Det er 06.45 om morgenen midt i juni. Pritchard har nettopp gått inn i den fuktige hallen han selv har valgt, på en videregående skole i den sørøstlige enden av Cape Cod. Han kjørte inn på skoleområdet ti minutter tidligere, men måtte vente utenfor mens treneren Michael Soares ringte en ansatt for å låse opp de låste dørene.
Hallen, som de fleste av de lite glamorøse hallene Pritchard velger ut til sommertreningen, har ingen luksus som aircondition. For noen år siden rammet en hetebølge West Linn i Oregon, der han vokste opp. Ute steg temperaturen til 115 grader Fahrenheit, og inne i hallen på videregående, der han hadde sin treningsøkt, nådde det 120. Pritchard hadde med seg ekstra håndklær, for til og med ballen svettet den dagen.
Forholdene på Cape Cod er mildere i sammenligning. Men Pritchard liker dessuten litt skitt under neglene.
Det er grunnen til at han i årevis har rekruttert basketballspillere fra Division II og III, internasjonale spillere og gamle venner fra hjembyen til videregående haller. De er ikke akkurat et broket lag, og de er heller ikke profesjonelle, men Pritchard mener det gjør dem sultne. Han betaler bensinen for dem som kjører fra Boston til Cape Cod, eller flybilletten for dem som krysser kontinentet eller et hav, fordi de kan stoles på til å spille kampsterkt og ubarmhjertig én-mot-én-forsvar.
I dag, som alltid, er det død ved repetisjon for Pritchard. Dytt forsvareren vekk, skap rom, skyt. Slå forsvareren, kom deg til plassen din, skyt. Reager når forsvareren jager deg. Dra mot kurven fordi forsvareren jager deg fra for langt bak.
Omtrent 30 minutter ut i økten er det Bruce Saintilus, nylig fra Division III-skolen Clark University og en av Pritchards forsvarere denne sommeren, som jager Pritchard. Han føler seg på topp og er sikker på at han har tvunget Pritchard inn i en dårlig vinkel. Men Saintilus løper forbi kurven, så han ser ikke at Pritchard prøver en klumpete layup. Likevel vet Saintilus det. Han roper over til Soares, eller kanskje til basketballgudene som har forlatt ham og forsvaret hans: «Gikk den virkelig inn?»
Slik fortsetter det i nesten to timer, omtrent tre ganger i uken hele sommeren. Pritchard gjennomfører 150 posisjoner i sin dans rundt banen: blokken, albuen, den andre albuen, tre-poengstreken, hjørnet, vingen, den høye slotten, midten, den motsatte slotten. Han spiller én mot én mot en skiftende gruppe forsvarere. De får pauser, han får ikke. Og hvis Pritchard skyter under 60 prosent på dagen, spiser forsvarerne som konger på Chipotle og sender ham regningen etterpå.
Han ser på det som en liten pris å betale for de tusenvis av skudd han får gjennom sommeren, og for sjansen til å stille seg opp mot én mann og prøve å slå ham. Så gjør han det igjen og igjen, og lagrer alt i sitt mentale arkiv. Hvor mye basketballdata er for mye? Grensen finnes ikke.
«Min tilnærming er kanskje litt annerledes», innrømmer han.
Tilnærmingen er faktisk Kyrie Irving-aktig, hvis du spør Dave Lewin, Celtics’ assistentgeneralsjef.
Lewin tilbrakte den tidlige delen av karrieren sin i Cleveland, i Irvings nærhet. Hvis Lewin noen gang gikk inn i anlegget om kvelden, var det god sjanse for at Irving også var der og spilte én mot én.
«De er åpenbart forskjellige», sier han. «Men når det gjelder deres tilnærming til én-mot-én som en form for ferdighetsutvikling, er det de to spillerne jeg har sett gjøre det mest.»
Pritchards besettelse startet tidlig. På videregående trente han i ClubSport, en treningshall nær West Linn. Han var aldri noen fysisk kjempe. «Ganske uanselig», sier hans gamle trener på videregående, Eric Viuhkola, med en mild stemme. «Det var ikke som om LeBron James kom gjennom døren.»
Likevel fikk han øye på en annen av hallens gjester. Steve Blake var på slutten av sin 13 år lange karriere som reisende NBA-spiller, men han knyttet et vennskap med tenåringen. Hele sommeren før Pritchards andreår på videregående hentet Blake ham tre ganger i uken, noen ganger fire, for å spille én mot én. Pritchard tapte. Og tapte og tapte, noe som ikke overrasket noen unntatt Pritchard selv.
«Det knuste meg», sier han. «Hver eneste dag.»
Han gjorde det til sitt livsprosjekt å slå Blake før sommeren var over. («Vanvittig, ikke sant?» sier Brian Scalabrine, som ble Bostons mest elskede benkespiller tidlig på 2000-tallet og nå er lagets TV-analytiker. «Å tro at en 15 år gammel gutt skal snu seg og slå en NBA-spiller.»)
Pritchard klarte aldri å slå Blake, men han valgte alltid å komme tilbake for mer. For svaret hans, i alle fall når det gjaldt basketball, var alltid mer.
Det var en annen dag, også på videregående, da Pritchard kom til Viuhkolas trening med hendene bandasjert. Faren hans, Terry, hadde skaffet et par vektede baller for at Pritchard skulle finpusse dribbelferdighetene sine. Pritchard dribblet med dem så mye, og så lenge, at de gned huden hans rå.
Hvis han ikke blødde, bokstavelig eller i overført betydning, da prøvde han ikke. Eller i alle fall ikke hardt nok, mente han.
Komfort ble en egen form for ubehag.
Hans lagkamerat på videregående, Brooks DeBisschop, la merke til at Pritchard en dag vred kroppen ved pulten i timen. Pritchard forklarte at det var en god sjanse til å jobbe med hoftemobiliteten.
Akkurat slik var lunsjpausen en god sjanse til å presse inn litt plyometri. Pritchard var allerede med på tidlige og ettermiddagsøkter, så han møtte Terry på skolens friidrettsbane i den eneste fritiden han hadde igjen. Begrunnelsen hans var at han hadde lest at Russell Westbrook tok et enormt sprang mellom andre- og tredjeåret, og at han bare måtte slipe atletikken sin for å gjøre det samme.
Pritchard insisterer på at det går en rett linje fra kampene mot Blake, og hoftestrekkene i timen, og plyometrien i lunsjen, til hans nåværende besettelse med én-mot-én. Han er NBAs galeste forsker, og disse oppgjørene er et mikroskop. En sjanse til å legge spillet sitt under lupen og observere det på et atomært nivå.
I den femte kampen av sluttspillserien mot Sixers i fjor, tidlig i andre periode, drev Pritchard hardt mot kurven og gjorde så en veksling mot Joel Embiid. Embiid er 11 tommer høyere og 75 pund tyngre. Pritchard satte skulderen inn i Embiid, og Embiid fløy bakover en god 5 eller 6 fot.
«Han dytter Joel Embiid bort fra plassen sin for å få en layup», sier Scalabrine. «Det er nok ikke mange sjanser for at LeBron dytter Embiid bort fra plassen sin for å få en layup.»
Pritchard er sterk, men hvis det virker rart at han trosser fysikkens grunnregler ved å bruke kroppen mot Embiid, er det fordi han egentlig ikke utfordrer vitenskapen. Det er bare fingerferdighet. Eller rettere sagt kroppsfingerfinhet.
«Folk sier alltid at Payton kanskje er en av de sterkeste pundfor-pund-spillerne», sier Soares. «Men egentlig vet han bare hvordan han skal bruke andre spilleres kropper mot dem. Han vet virkelig når han skal utnytte motstandernes treghet, fart eller retning mot dem.»
Han har testet dette tusenvis av ganger, kanskje titalls tusenvis, anslår Pritchard. Mot europeiske proffer og semiproffer, og mot folk som er profesjonelle treningspartnere. De forsvarer ham, gir ham posisjoner og gjør det igjen og igjen, mer og mer, hardere og hardere, til minnet har satt seg i musklene hans.
For det er noe med en fuktig hall, og han vender alltid tilbake til dette laboratoriet.
«HAN ER EN HELT UNIK størrelse på det han gjør», sier Scalabrine. Og det forklarer hvorfor opplevelsen av Pritchards basketball har noe feberdrømaktig over seg. Det er ulogisk.
Her er denne 6-1-gutten, ahem, den våte, som lever i feltet og så arbeider seg inn i elitekretser. Forrige sesong var det 57 spillere som tok minst 200 skudd i nøkkelområdet (ikke restricted area). Pritchard var nummer tre med 56 prosent skuddprosent, bak Jokic og Kevin Durant.
Denne guarden, som vanligvis ikke får startplassen, får nesten alltid ballen når en possession skal avgjøres. Han gjorde 86 feltmål med fire sekunder eller mindre igjen på skuddklokken i 2025-26, 12 flere enn Durant, hans nærmeste konkurrent. Hans effektive skuddprosent på disse skuddene var 51,6 prosent, bare slått av Jalen Brunsons 51,7 prosent blant spillere med minst 100 forsøk, ifølge ESPN Research.
Denne undersized rim-trusselen kommer seg til kurven med styrke i stedet for fart, og det eneste passende spørsmålet er: Hva?
«Payton klarer å ta noe som burde være umulig, og han jobber seg gjennom det, slik at det ikke bare er mulig for ham å overleve, men han kan faktisk blomstre», sier Scalabrine. «Og det eneste du kan peke på er dette: Han er et villdyr, et helt ekte villdyr, når det gjelder måten han jobber på.»
Med andre ord er Pritchard verken tryllekunstner eller mirakel. Han er snarere en slags fanatiker, sier Scalabrine. Om sommeren, når han forplikter seg til alle de timene med én-mot-én. Og i sesongen også: Mannen blir en pedlar etter Celtics-trening, desperat etter å selge seg til alle som vil spille mot ham, én mot én, selvsagt.
«Han er som en bortkommen valp», sier Scalabrine. «“Oi, dere vil spille én mot én? Vil dere spille én mot én? Er det noen som vil spille én mot én?”»
Forrige sesong var John Tonje på vei ut fra Auerbach Center, Celtics’ treningsanlegg. Han hadde nettopp avsluttet en styrkeøkt og tenkte allerede på lunsj. Da kalte en assistenttrener ham tilbake med en klar oppgave: Kom og forsvar Payton.
Tonje, som da var rookie, var glad for å bli kalt til tjeneste. Å, dette kommer til å bli kjempebra, tenkte han.
Så løp Pritchard av gårde med 17 skudd på rad.
«Fyren bommet ikke», sier Tonje. «Det var flaut.»
Nana Foulland, en av Celtics’ spillerutviklingstrenere, begynte å telle Pritchards skudd på rad. Tonje presset på, men Pritchard fikk en vinkel og kom seg forbi. Én! Tonje prøvde å stenge veien, men Pritchard var allerede på vei mot neste skudd, og tok så en kontestert fadeaway. To!
Bostons hovedtrener Joe Mazzulla ble med Foulland for å se på. Han la armene over kors, noe som for Mazzulla betydde begeistring, og fulgte med fra midtbanen mens Pritchard holdt på med sin demontering.
På et tidspunkt aksepterte Tonje skjebnen sin. Med mindre han blokkerte Pritchard eller stjal ballen, skjønte han at skuddet kom til å gå i.
«Det var min velkomst til ligaen», sier Tonje. «Det var bare umulig å bomme.»
TILBAKE PÅ VIDEREGÅENDE PÅ CAPE COD er Pritchards skjorte, som var lys grå da han kom like etter daggry, nesten svart av svette etter én time.
Han tar en sjelden pust, men ikke en pause. Nå sitter han bøyd over en laptop sammen med en annen av treneren sine, Rocky DeAndrade, og går gjennom film av Brunson. Det er en forensisk analyse for å finne ut hvordan den 6 fot 2 tommer høye Brunson ble en av verdens beste til å tvinge frem frispark.
Brunson har nettopp blitt NBA-finalens MVP, så mange vil være mer som ham. Men Pritchard, liten, lur, isolasjonsdominant og nå uten Jaylen Brown, kan være unikt plassert til å ta et steg mot å bli den neste Brunson. Eller i alle fall den neste Brunson-lignende.
«Hvis han får den sesongen vi tror han kan få, kan det oppfattes som et gjennombrudd», sier Lewin. «Men jeg tror vi vil se det som en fortsettelse av det han har gjort bra tidligere, når han har fått muligheten. Noe av den virkelig lovende isolasjonsutviklingen og mellomdistanseskytingen han hadde i fjor, sammen med mer av den tre-poengssuksessen han hadde tidligere i karrieren.»
Celtics trenger nettopp dette gjennombruddet, eller fortsettelsen av disse tingene, for noen må hjelpe Tatum med å fylle hullet etter Brown i Boston. Paul George har kommet til laget i en alder av 36 år og er på vei nedover offensivt, så selv om bidraget blir fordelt på flere, er det stor sannsynlighet for at Pritchard må bli den som leder komiteen.
Selv om denne sesongens (svært) tidlige resultater har vært beskjedne, er folk rundt Celtics optimistiske når det gjelder Pritchards evne til å gjøre nettopp dette. «Jeg tror han kommer til å snitte over 22 poeng per kamp», sier Scalabrine. Og det ser ut til at resten av ligaen er enig.
I årets NBA GM-undersøkelse, som ble publisert kvelden før sesongen 2026-27, var kandidatene til gjennombruddsspillere preget av en rekke nylige topp 10-valg på vei inn i sin andre sesong: Dylan Harper, Cooper Flagg og Collin Murray-Boyles. Også Pritchard, en tidligere pick nummer 26, som nå går inn i sitt sjuende år, fikk stemmer.
Dette er gode signaler for Celtics.
«Vi har bedt ham om å være mer for oss hvert eneste år», sier Mazzulla. «Han har evnen til å ta på seg det laget trenger på et bestemt tidspunkt, vet du?»
Så ja, det er aldri en dårlig tid å hente frem sin indre Jalen Brunson. Men for Pritchard og Celtics er nå den perfekte tiden. Og Celtics leter ikke etter noen som skal forvandle seg til en verdensledende førsteopsjon. De har allerede det i Tatum. Heldigvis, for selv Brunson-lignende er en tung oppgave.
Én ting med Pritchard er at han elsker en skeptiker. På videregående hadde han en «brennbok» der han førte opp en lang liste over kritikere og mangler: for lav, for lite atletisk, for treg, for dårlig, så synd. Hans egen far havnet på listen bare fordi han foreslo at Pritchard skulle se på noen Ivy League-programmer under rekrutteringen på videregående.
Selv nå er det en speider Pritchard fortsatt erter, fordi speideren en gang sendte en dyster vurdering til en av Pritchards college-trenere under draftprosessen. Han tror ikke han blir en NBA-spiller, skrev han. Kanskje en god utenlandsk spiller, i beste fall en fyr som heter Kevin Pangos. Ingen forakt mot Kevin Pangos, tidligere Gonzaga-profil og to ganger All-EuroLeague-utnevnt, sier Pritchard, men han jaktet på noe større.
Så det finnes folk der ute som ikke tror at Pritchard har det i seg? Bra. Ja, til og med flott, for hvis det ikke fantes noen som erklærte det for en tapt sak at han skulle jakte på noe større, til og med på noe i nærheten av Brunson, ville han likevel funnet dem.
«Det er alltid skeptikere», sier han. «Det er alltid det neste steget folk tror du ikke kommer til. Så du leter etter det, og så finner du det.»
DEN SISTE DAGEN I SEPTEMBER, to dager etter at Celtics startet treningsleiren, møtes Pritchard og Mazzulla i en tomannsrunde på lagets treningsbane. Det blir mye håndbevegelser, og på ett tidspunkt støter Mazzulla nesten til Pritchard med albuen, kanskje for å vise spillet de tydeligvis diskuterer.
Alt ser veldig alvorlig ut, for Mazzulla er kjent for å være Veldig Alvorlig. Så skjer noe overraskende. Mazzulla bryter karakteren og smiler ekte.
Mazzulla … liker Pritchard. Og enda mer: han liker å regne med ham.
«Jeg satser alltid på Payton», sier Mazzulla.
Det har ikke alltid vært så hyggelig. Da Mazzulla fortsatt var assistenttrener for Celtics, elsket han å gå inn i det praktiske og spille 5-mot-5. En dag endte han opp med å spille sammen med Pritchard. Kampen ble hard, og Mazzulla ble direkte.
Du gjør ikke folk bedre, fyrte han av mot Pritchard.
Pritchard ble sur. Han hadde jo bare jobbet seg helt ut. Men det var nettopp dette, hans urkraftige behov for å jobbe mer, overleve lenger og til og med overleve dem alle, som både var styrke og svakhet.
En av Pritchards gamle graduate assistants ved Oregon, Zack Gonzales, så på hvordan Pritchard, som senior, dag etter dag prøvde å knekke en freshman-guard. «Payton hadde ett mål hver dag: å få ham til å gråte», sier han. «Han var liksom: “Jeg kommer til å drepe ham.”»
Så der var Mazzulla, som prøvde å fortelle Pritchard at han gjentok historien. Han hadde en så tunnelsyn på å overgå alle andre at han glemte å ta med de andre på laget.
Alder og erfaring, og et brev Mazzulla senere sendte som en olivengren, har slipt de skarpe kantene. Pritchard har en mykere tilnærming i dag. Tidspunktet passet ikke, men han hadde håpet å få invitere de nye Celtics-spillerne til bootcamp-en sin på Cape Cod. Og han er litt mindre tilbøyelig til å drepe, selv om John Tonje gjerne vil ha et ord med ham.
«En plage», sa Mike Conley, som ble med i Celtics denne sesongen, tidlig i treningsleiren. «Han er helt sprø når det gjelder å forbedre spillet sitt.»
Han er en plage fordi det er det som har tatt ham hit, til alle de ulike versjonene av Payton Pritchard: benkestjernen og tidvis startspilleren, hjelperen fra halvbane og ligaens mest uventede isolasjonsgud, den nye eieren av en forlengelse på 44,2 millioner dollar over to år, som gjør ham til en Celtic helt frem til 2030. Og en hjørnestein for det som kommer neste.
«Jeg kan ikke våkne», sier han, «og være Wemby.»